Opening soloexhibition April 25

Disintegration Red (kaffee-burger-mix) 2019, oil on canvas, 200×240 cm

Installationview Disintegration, Galleri Haaken, Oslo. Opening Thursday April 25 18.00

—

(Norwegian version below)

The exhibition title Disintegration points both to The Cure’s album with the same title from 1989 and disintegration as a term for a whole that splits into smaller components. Disintegration is used, among other things, in the physics of an unstable atomic nucleus that splits into smaller components to achieve stability. In the social sciences, disintegration is used as a description of the breakdown and dissolution of societies or organizational structures due to a lack of common values or leadership.

In the paintings that make up the exhibition Disintegration, there are layers of references to the time when Tømmerås’s interest in art arose at the end of the eighty and early nineties. An important reference is the meeting with Hannah Ryggen’s tapestry at Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum in his hometown Trondheim. Ryggen´s tapestry has as stated by his latest works, still great significance for Tømmerås. Another reference is the encounter with the first personal computers with design and image processing software. The artist himself describes his latest paintings as “a form of painterly interpretation of a hybrid between tapestry and digitally constructed images.”

The method Tømmerås uses in the development of the Disintegration paintings is not new to him, but the expression in the pictures has nevertheless changed. The details in the figuration are fewer than before, the motifs are simplified, and the colours are clearer. The photography as a sketch for the compositions has been replaced by a multitude of line drawings, which are developed into construction drawings assembled into digital layers. The treatment of the image surfaces as textile is central. It’s like he’s dying in fabric. The fine canvas structure becomes an integral part of the clean colour surface. A physical image is created in balance between the paint and the canvas, without the use of visible brush strokes or other painterly gestures. The colour scheme in the exhibition’s three largest collage-like paintings is respectably dominated by red, green and blue. The associations go in the direction of mosaic and stained glass. These paintings consist of single modules that are assembled together into complete motifs. “Disintegration Blue (noisy-le-grand-mix)” tears down and rebuilds a postmodernist and neoclassical urban landscape from a suburb of Paris, “Disintegration Red (Kaffee-burger-mix)” is based on hundreds of snapshots from Kaffee Burger in Berlin and in “Disintegration Green (hotel-angelina-mix)” we look out at a visually shattered junction in a rural northern Italy. In all the images, the oil paint is like an unprotected membrane over the stretched canvas and the absence of a protective varnish highlights the physical fragility of the paintings

—

Utstillingstittelen Disintegration peker både mot The Cures album med samme tittel fra 1989 og desintegrasjon som et begrep for en helhet som splittes opp i mindre bestanddeler. Desintegrasjon brukes blant annet i fysikken om en ustabil atomkjerne som spalter seg i mindre komponenter for å oppnå stabilitet. I samfunnsvitenskapene brukes desintegrasjon som en beskrivelse på sammenbrudd og oppløsning av samfunn eller organisasjonsstrukturer på grunn av mangel på felles verdinormer eller lederskap.

I maleriene som utgjør utstillingen Disintegration ligger det lag på lag med referanser knyttet til tiden da Tømmerås sin interesse for kunst oppstod på slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet. En viktig referanse er møtet med Hannah Ryggens billedvev på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Ryggens kunstnerskap har hatt og har, slik det går frem av Disintegration, fremdeles stor betydning for Tømmerås. En annen referanse er møtet med de første datamaskinene med design- og billedbehandlingsprogrammer. Selv beskriver kunstneren sine siste malerier som «en form for malerisk tolkning av en hybrid mellom billedvev og digitalt konstruerte bilder.»

Metoden Tømmerås benytter i utviklingen av maleriene Disintegration er ikke ny for han, men uttrykket i bildene er likevel endret. Detaljene i figurasjonen er færre enn tidligere, motivene er forenklet, og fargene er klarere. Fotografiet som forlegg for komposisjonene er blitt erstattet av en mengde strektegninger, som er utviklet til konstruksjonstegninger satt sammen i digitale lag. Behandlingen av bildeflatene som tekstil står sentralt. Det er som om han farger inn stoff. Den fine lerretsstrukturen blir en integrert del av de rene fargeflatene. En fysisk billedflate skapes i balanse mellom maling og tekstilen den er påført, uten bruk av synlige penselstrøk eller andre maleriske gester. Fargeholdningen i utstillingens tre største collage-liknende malerier er dominert av henholdsvis rødt, grønt og blått. Fargene er satt opp mot hverandre i klanger som nærmest singler i utstillingssalene, og assosiasjonene går i retning av mosaikk og glassmaleri. Disse maleriene består av enkeltmoduler som er montert sammen til helhetlige motiver. «Disintegration Blå (noisy-le-grand-mix)» river ned og bygger opp igjen et postmodernistisk og neoklassisistisk bylandskap fra en forstad til Paris, «Disintegration Rød (kaffee-burger-mix)» tar utgangspunkt i hundrevis av snapshots fra utestedet Kaffee Burger i Berlin og i «Disintegration Grønn (hotel-angelina-mix)» ser vi ut på et visuelt splintret veikryss i et landlig nord-Italia. I samtlige bilder ligger oljemalingen som en ubeskyttet hinne over de oppspente lerretene og fraværet av en beskyttende ferniss fremhever malerienes fysiske skjørhet.

On view at Galleri Ismene, Trondheim December 3-23

Medium nr 1 (redrum-pixel-mix) 2016, oil on canvas, 120×90 cm

Medium nr 2 (fjord-og-fjell-hotell-mix) 2016, oil on canvas, 120×90 cm